Lletres: Dimmu Borgir. Stormblåst. Stormblåst.

Gjennom tidelose morkne drommer
I fuktig hostvind ober landstrakte vidder
Mot Sorias fjellheim
Kommer jeg, en fandens ridder

Glatt er runen pa det hoye fjell
Gnidd vekk av regn og vind
Dragende kraft av ondskap lurer
Her ved trollheims muldne grind
Fortumlet av dette morke byggverk
Med rovet gull fra lyets pakt
Brukt som spott til a senke
Deres murer

Vi grunder over dette riket
Sa vakkert fylt med tidelos skumring
Som en stjerne i tomsindighetens juv
Det bringer frem en nattlig mimring
Over tanker fra en vissen tid

Drott til himmels er det reist
Av tidens endelose svarte minner
Stormblast ut av det sorte indre
Har bergflint rullet fra mo til kneist
Undring og angst samler seg i natten
I morket som ruver om spiret
For ingen dag kan veien hit
Intet lys kan luske frem

Der sorg har beseiret alle gleder
Og bygd et land pa menneskets jord
Fylt med isklad prakt og heder

[English translation:]

[Storm blown]

Through timeless, decayed dreams
In a moist autumn wind over deserted plains
Against Sorias mountains
I come, a Devil's Knight

Smooth is the rune on the high mountain
Washed away by rain and winds
Enchanting force of evil lurks
Here at Trollhome's moudly gate
Perplexed by the dark building
Made of stolen gold from the pact of light
Used as mockery to make their walls fall

We ponder over this kingdom
So beautiful, filled with timeless dusk
As a star in the gorge of emptiness
Brings forth a nightly wondering
Over thoughts from a long gone time

Straight to the sky it is erected
From the endless black memories of time
Storm blown out of the black inner
Has rock rolled from heath to bottom
Wondering and anxiety gather in the night
In the darkness looming about the spire
For no day knows the way here
No light can sneak in

Where sorrow has conquered all joy
And built a land on human's earth
Filled with ice-cold splendor and glory