Lletres: Glittertind. Landkjenning. Jeg Snører Min Sekk.

Jeg snorer min sekk, jeg spenner mine ski,
na lyser det sa fagert i heien.
Fra ovnskroken vekk! Sa glad og sa fri
mot store, hvite skogen tar jeg veien.

I fykende fei, jeg baner meg en vei
blant vinterkledde stubber og steiner.
Den susende vind meg stryker om kinn,
og snoen drysser ned fra lave greiner.

De vinger pa fot gir liv og lyst og mot!
Na stevner jeg mot hoyeste tinden!
Alt tungt og alt tratt, alt smalig og gratt,
det stryker og det fyker vekk med vinden.

Og nar jeg ser opp, da skuer jeg fra topp
den lyse dal med skoglier blandet,
da banker mitt bryst, av jublende lyst:
"Jeg elsker,a, jeg elsker dette landet!"